Norsk folkedans deles vanligvis inn i fire undergrupper, som er sangdans, turdans, gammeldans og bygdedans. Sangleker blir også noen ganger regnet som folkedans, mens andre mener sanglekene ikke hører hjemme under denne sjangeren. Sangdansen var den vanligste danseformen i Middelalderen, men senere ble det vanlig å danse til musikk. Sangdansene ble hentet fram igjen på starten av 1900-tallet, av Hulda Garborg.

Bygdedans er den eldste danseformen som fortsatt er levende i Norge. Bygdedansene deles inn i hovedgruppene springar og gangar. Blant springere er det springar, pols, springleik og rundom som er mest kjent. Blant gangarene er det halling/laus, rull og bonde som er mest kjent. De lokale variantene har vanligvis navn etter stedet de stammer fra, som hallingspringar, valdresspringar og liknende. Mange steder i landet ble de lokale variantene nesten glemt, men har i senere tid blitt tatt fram igjen og rekonstruert. Norsk folkedans er tett knyttet opp mot norsk folkemusikk, som man kan lese mer om i innlegget ”Norsk folkemusikk”.

Gammeldans dukket ikke opp i Norge før på 1800-tallet, og er dermed en nyere form for folkedans. Gammeldans kalles runddans, og fortrengte den tradisjonelle bygdedansen mange steder. Til gammeldansen var det vanlig å spille trekkspill, selv om det også ble brukt fele og hardingfele. De vanligste grunnformene av folkedans er vals, reinlender, polka og masurka.

Turdanser omfatter mange typer danser. Mange av disse dansene ble hovedsakelig brukt på danseskoler, og ble ikke populære blant folk flest. Noen av dansene ble populære enkelte steder i landet, mens andre gikk i glemmeboken. De største gruppene av turdanser er rekkedanser, der man danser på rekke eller i firkant, pardanser, tremannsdanser, som riler, og ringdanser. Den aller største gruppen av turdanser, er de vanlige turdansene, der fire, seks eller åtte par danser sammen i ring.